top of page

Adresse: Fekjan 7b 1394 Nesbru, Akershus

Telefon: 917 28 868 Bettina Sunde / 958 77 356 Ellen Dahlen Flaaten

Mail: Post@psykologteamet.no

Eksempler på henvendelser til Psykologteamet

Far henvender seg til Psykologteamet, og psykologen svarer:

F: Sønnen vår på 14 år trenger hjelp, tror jeg. Han sitter bare på rommet sitt og spiller data, når han ikke er på skolen. Vi får ham nesten ikke med på noen ting lenger, og han svarer bare med enstavelsesord. Per i dag kan han sitte foran PC-skjerm så mye han vil, men vi vet ikke om det er helt ok? Kan vi nekte ham å spille, vi kan vel ikke det? Hvis vi ”truer” med å kutte ned netttilgang, blir han helt rabiat og smeller med dørene så hele huset rister. Han er stort sett fornøyd, men hvis vi begynner å spørre ham om ting eller sier at han ikke får spille, blir han skikkelig irritert på oss.

P: Det høres ut som om du har en ungdom i huset, ja! Ungdomsforeldre har noe å bryne seg på. Du spør om dere kan nekte ham. Å forby et gode er kanskje ikke så lurt, for dere trenger at han vil samarbeide med dere. Men han trenger absolutt at dere setter grenser. Så ja, dere kan og bør begrense ungdommens nettbruk, slik at han ikke går glipp av andre viktige ting, eller utvikler et avhengighetsforhold til spill og nettaktiviteter. Jeg kan hjelpe ham gjennom å invitere dere til en samtale om hvordan dere best mulig kan møte utfordringer ved å være ungdomsforeldre, hvis dere vil?

F: Ja, det vil vi. Så han skal ikke være med?

P: Ikke i første omgang i hvert fall. Det høres ikke ut som om han tenker at han har et problem?

F: Nei, det er nok vi som trenger noen råd og tips her.

Mor ringer Psykologteamet, og psykologen svarer:

M: Nå trenger vi hjelp. Vi har en femåring som gir oss store utfordringer hjemme. Vi krangler om påkledning, hva han skal spise, når han skal legge seg. Morgenene er et ”helvete”, unnskyld uttrykket, og jeg kan ikke huske sist gang jeg kom meg tidsnok av gårde til jobben. Han vil bestemme over alt og alle, er ofte sinna, og lillesøsteren hans begynner å ta etter. Vi har prøvd alt, men ingen ting hjelper. Nå er jeg skikkelig sliten, og til og med mannen min, som egentlig er en skikkelig rolig type, har begynt å hisse seg opp og blir fort irritert for tiden.

P: Det der høres kjent ut, vi har hjulpet mange småbarnsforeldre i lignende situasjon som du beskriver. Det høres ut som om dere har viklet dere inn i noen uheldige kommunikasjonsmønstre som har satt preg på samspillet mellom dere. Sånt noe har en tendens til å påvirke hele familiesystemet og kan prege klimaet i familien. Så fint at du tar kontakt. Jeg forstår godt at du er sliten. Dette kan vi hjelpe dere med. Dere skal få hjelp til å gjøre noen små, men viktige forandringer i kontakten med sønnen deres, som gjør at han kommer til å samarbeide bedre. Og da skal du se at alle etter hvert får det mye bedre sammen!

Far sender epost til Psykologteamet, og psykologen ringer tilbake:

F: Hei. Vi har en datter som vi tror er høysensitiv. Vi har lest om høysensitivitet på nettet og synes det passer for eldste datter. Hun er ni år og har alltid vært veldig forsiktig, helt forskjellig fra lillesøsteren som er med på alt mulig uten å tenke seg om. Julie trenger lang tid på å forberede seg og bruker lang tid på å bli "varm i trøya". Men når hun har fått litt tid på seg, går det stort sett veldig fint. Men hun kan plutselig begynte å gråte, og da faller liksom hele verden sammen. Lillesøsteren som fortsatt går i barnehagen går alene i bursdager, mens Julie vil helst ha oss med overalt. Julie er med på både ballett og håndball, og selv om hun noen ganger gruer seg for å dra på trening, får vi henne av gårde. Vi har hørt at høysensitive barn trenger å beskyttes mot for mye program, så vi har blitt litt uskikre på om det er riktig å la henne være med på begge deler? Vi kunne ønske oss litt råd for å skønne henne litt bedre og for å forstå når vi skal "pushe" og når vi skal la henne bestemme, når hun ikke vil.

P: For meg høres det ut som om dere kjenner og forstår datteren deres godt. Alle barn er forskjellige, og dette med "høysensitivitet" som vi hører mye om for tiden, forteller oss egentlig bare at noen barn er mer eller mindre følsomme enn andre. Følsomhet har med personlighetstrekk og temperamentsforskjeller å gjøre og er altså genetisk bestemt. Det har ingen ting med engstelse å gjøre, ei heller med introvert/ekstrovert-forskjeller. Vi finner spesielt følsomme barn som er utadvendte og følsomme barn som er av den mer tilbaketruknne typen. Julia kan trenge litt ekstra hjelp av dere til å hjelpe seg til ikke å bli overveldet, ettersom nervesystemet hennes er følsomt for både ytre og indre stimuli - og som alle andre barn som er i utvikling trenger hun hjelp til å utfordre seg selv og strekke seg mot nye utviklingsmål. Jeg tar gjerne imot dere foreldre for en samtale om dette.

bottom of page