Eksempler på henvendelser til Psykologteamet

En far kontakter Psykologteamet, og psykologen svarer:

F: Jeg har en datter på 9 år som har et problem som vi ikke vet hvordan vi skal håndtere. Hun har gjennom flere år nasket litt småpenger hjemme, og nå har vi oppdaget at hun også har stjålet penger hos bestemoren sin og tatt noen ting fra to gode venninner. Når hun har blitt tatt i å stjele fra oss eller broren sin, har vi snakket med henne, og hun har bedt om unnskylding og sagt at hun aldri skal gjøre det mer. Men det har gjentatt seg ganske mange ganger. Vi har snakket med venninnene og deres foreldre, og datteren vår har gjort opp for seg, men hva om det skjer igjen? Hun sier forresten selv at hun er fortvilet over dette, men det er litt vanskelig å tro henne, siden det skjer igjen og igjen.

P: Det er noen barn som kjenner en impuls til å ta ting som ikke tilhører dem selv, og som ikke greier å la være å stjele. Når stjelingen blir oppdaget, føler de som regel behov for å gjøre opp seg og kan bli ganske fortvilte, som du beskriver, men de greier allikevel bare ikke å motstå impulsen! Det er fint at dere snakker med henne om dette problemet og at hun har gjort opp for seg. Hun trenger hjelp til å stoppe impulsen til å ta noe som ikke er hennes eget, og det kan jeg hjelpe henne med. Min erfaring er at barna ofte ønsker å få hjelp med dette selv, tror du at datteren deres vil komme hit?

F: Ja, det tror jeg helt sikkert at hun vil. Skal hun komme alene?

P: Vi gjør det slik at hun ledsages av en eller begge foreldre, så snakker jeg litt med alle og litt med henne alene. Det er viktig å ha med dere foreldre i dette, for dere er hennes viktigste støttespillere. Fortell henne at du har snakket med en dame som har hjulpet mange barn med å ta kontroll over behovet for å ta ting, og si at jeg gjerne vil hjelpe henne. Velkommen skal dere være.

En mor ringer Psykologteamet, og psykologen svarer:

M: Vi trenger hjelp til sønnen vår, som ikke har vært på skolen på nesten to uker. Han blir plaget der, sier han,

og vi får ham ikke av gårde. I går oppsto en situasjon som kunne gått riktig galt, da han og mannen min nesten begynte å slåss. Vi føler oss helt maktesløse og vet ikke hva vi skal gjøre. Det virker ikke som om skolen vet hva de skal gjøre.

P: Du beskriver en alvorlig situasjon, som trenger å tas tak i umiddelbart. Det er ikke greit at han ikke er på skolen, og å havne i basketak med faren sin er ikke bra for verken han eller faren. Dere har rett til helsehjelp ved Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP), og jeg anbefaler deg å ta kontakt med fastlege umiddelbart og be om en hastehenvisning til BUP. Fortell legen det som du har fortalt meg og ikke slå dere til ro med ventetid, for dere har krav på snarlig hjelp. På BUP vil både sønnen deres og dere foreldre få hjelp, og BUP bistår også skolen ved behov. Lykke til!

En mor kontakter Psykologteamet, og psykologen svarer:

M: Datteren vår på to og et halvt år driver og gnir seg i underlivet, og nå har barnehagen tatt opp med oss at de tror at hun trenger hjelp med å slutte med dette, fordi hun gjør det så ofte. Vi ser det litt hjemme også, og storebroren hennes har begynt å erte henne med det. Hvor vanlig er dette? Vi vet ikke helt hvordan vi skal reagere eller få henne til å slutte.

P: Dette er helt vanlig og egentlig ikke noe hun trenger å slutte med, men hun trenger hjelp til å regulere/begrense selvstimuleringen, høres det ut som. Og det er helt ufarlig. Det som er viktig er at dere, og barnehagen, hjelper henne på måter som gjør at hun ikke selv opplever dette som problematisk, skamfullt eller galt. Fint at dere tar tak i dette, før det blir et problem.

Ja, jeg kan hjelpe dere, men trenger ikke treffe henne. Det er tilstrekkelig at dere foreldre kommer hit sammen og beskriver atferden hennes, når og hvor dette skjer osv, og så veileder jeg dere i hvordan dere kan hjelpe henne til å regulere selvstimuleringen, slik at dette ikke lenger går utover hennes daglige livsutfoldelse hjemme og i barnehagen.